Oslos sigarelskere fyller 25 år
Utskjelt og kastet på dør, men hverken røykeloven eller corona klarer å ta knekken på sigaren. Det Norske Cigarselskap fyller 25 år.
Den ene er kommunist, har kraftig, hvitt skjegg, mørke briller og stråhatt.
Den andre, konservativt ikledd en button-down skjorte, blå Gant-jakke og mokkasiner.
Forskjellene til tross, er fellesnevneren Inge Jørgensen og Ole Gunnar Hauso deler en livslang entusiasme for sigarer.
Hauso er leder for Det Norske Cigarelskap og Jørgensen for Grenland Sigarselskap, som nå står utenfor Café Engebret på Bankplassen i Oslo for å markere førstnevntes 25 årsjubileum.
Et hint av den umiskjennelige eimen av søt, røkt cubansk kvalitetstobakk er merkbar allerede to kvartaler unna, og til sammen er et titalls menn samlet for en beskjeden markering av deres felles hobby.
IKONET: Winston Churchill, kanskje verdens mest kjente sigarrøyker. Foto: NTB
Fastbrente assosiasjoner til Winston Churchill, J.P. Morgan, amerikanske fat cats og andre stereotypiske referanser til sigarkulturens topptunge herreklubber fra fortiden avkreftes. Her møtes Che Guevara og Skatteetaten til munter passiar over en toro.
Andre stereotypier bekreftes
– En sluknet sigar er som en sluknet kjærlighet – den gjenoppstår aldri, sier Jørgensen.
Det å nyte en sigar krever at du setter av tid. Tid til å tenke eller pønske ut velklingende sitater om livet. Kanskje aller helst om damer. De mange norske kunstneriske mastodontene som frekventerte Engebret gjennom tiden ville antagelig gitt herrene som har møtt opp sin velsignelse.
Samtidig har verden har gått videre.
SELSKAPET: Det Norske Cigarselskaps jubileumsmøte. F.v: Inge Jørgensen, Frederik Legernæs, Per Olav Reinton, Peter Lindholm, Ole Gunnar Hauso, Steinar Kværnes Gjøvik, Svenn Otto Brechan og Sindre Welle. Foto: Privat
For en hobby som går ut på å røyke, har de seneste tiårene vært en bratt motbakke. Sigar på bar var tidligere en sentral del av Oslos uteliv, men sterke krefter – både politiske og kommersielle – ville røykingen til livs.
Det kulminerte med røykeloven i 2004, som langt på vei tok knekken på den sosiale sigarrøykingen slik den eksisterte.
Likevel er sigaren på ingen måte død. Og for en forsamling som ble sendt på dør allerede i 2004, er corona kun et midlertidig hinder.
Nå står de her, innenfor akseptable smittevernsrammer og med to meters avstand, og smaker på hver sin Punch Double Corona. Levert av en av Oslos eldste butikker, Sol Cigar.
Opp i røyk
– Det blir faktisk solgt mer sigarer i dag enn det ble i 2004, sier Fredrik Legernæs, daglig leder i Sol Cigar.
Salget er på vei opp. Det er internasjonale markedet for sigarer anslås å vokse med rundt tre prosent årlig. Og ifølge gjengen anslås det å være rundt 5.000 sigarentusiaster her til lands, som i likhet med gode viner og oster anser sigaren som et smakstilskudd.
Med sigaren følger også et rykte medlemmene av sigarselskapene gjerne vil kvitte seg med, samt en side de ønsker å løfte frem.
– Sigar handler om opplevelser, det handler om å sette av tid og nyte det sammen med andre nytelsesmidler, sier Svenn Otto Brechan.
Det viser seg raskt at forsamlingen ikke bare deler en felles interesse for sigarer, men også for vin og mat. Aller helst i sammenheng.
Det det derimot ikke handler om, er røyking i sin tradisjonelle betydning. Sigarrøyking har få faste regler, men en sigarnyter trekker aldri ned.
Det pattes og dampes mens munn og gane fylles av røyk, for så å pustes raskt ut igjen. Tilbake ligger smaken av Cubas fineste produksjonsmaterialer med smaker av krydder. Sigaren for anledningen koster riktignok også det samme som en god flaske vin.
For Per Olav Reinton har interessen for sigarer gått i generasjoner. For Jørgensen ble den til under en palme på Cuba i 1997.
Forsamlingens bakgrunn er vidt forskjellige, men felles for alle er at sigaren er blitt en god unnskyldning for å møtes en gang i måneden. Til god mat, god drikke og naturligvis en god sigar.