Det er et prinsipielt spørsmål om Norge skal produsere elektrisitet også for eksport. Med Europas beste vindressurser er potensialet stort, og vannkraften har en unik posisjon som batteri, både for Norge og – om vi tilbyr det – Europa. DNV mener Norge bør satse på betydelig havvindutvikling og eksportere elektrisitet og hydrogen til Europa. I vår rapport om energiomstillingen i Norge øker derfor Norges energiforbruk til 365 TWh i 2050; dette inkluderer produksjon av hydrogen for eksport.
I dag kommer omtrent 90 prosent av elektrisitetsproduksjonen fra vannkraft, resten stort sett fra relativt nybygde vindkraftverk på land. Selv om det er mye potensial i å utvide vannkraftproduksjonen, er det bred enighet om å bevare eksisterende vassdrag. Det vil dermed være mer fokus fremover på å bygge ut mer kapasitet for å levere kraft i forbrukstoppene. Denne kapasitetsøkningen vil være spesielt viktig i et nett med store mengder havvind.
Mer landbasert vindkraft – på sikt
Landbasert vindkraft er i dag den billigste måten å få frem ny elektrisitet i Norge på. Endring i konsesjonsprosessen i 2020, innføring av grunnrenteskatt, og ikke minst natur- og kulturproblematikk, gjør imidlertid at vi forventer lite ny landvind før 2030. Vi tror likevel at landvind på lengre sikt blir en betydelig bidragsyter til kraftproduksjonen, med nesten 15 GW installert kapasitet i 2050 tilsvarende et produksjonsvolum på 40 TWh sammenlignet med dagens 14 TWh. Lokalt forventer vi at landvind vil muliggjøre ny industri med lokale arbeidsplasser, i tillegg til lokalinntekter fra strømproduksjon.
Sol vokser moderat
Energi fra solcellepaneler er den raskest voksende fornybare energikilden i verden. Selv med vår beliggenhet langt nord er sol høyaktuelt også i Norge. Solenergi er trolig teknologien med minst kontroverser for kapasitetsutbygging, så her er det et potensial for å bygge ut mer. Vi forventer dog en ganske moderat vekst med produksjon på 4 TWh i 2030 og 24 TWh i 2050.
Hydrogen fra havvind
Havvind har støtt på en rekke utfordringer i det siste, både i Norge og internasjonalt, hovedsakelig knyttet til kvalitetsproblemer, lønnsomhet, økte kapitalkostnader og dårlig strukturerte kontrakter. Et lyspunkt for havvindaktørene er EUs vindkraftpakke, som ble godkjent i desember 2023. Her forplikter medlemslandene seg til raske godkjenningsprosesser og tilgang til kapital og lånegarantier.
Vi mener at Norge vil klare å få ny havvind på plass rundt 2030 eller like etter og dermed tilføre markedet 3–4 GW med sårt tiltrengt ny kapasitet. Med nye utbygginger utover 2030-tallet vil Norge igjen bli en nettoeksportør av elektrisitet. Videre forventer DNV omtrent 20 GW totalt utbygd havvindkapasitet i 2040 og over 40GW i 2050.
Det er lett å tro at det meste av krafteksporten vil komme fra ny havvind, men det stemmer ikke. DNVs energiomstillingmodell (ETO) håndterer produksjon og handel av strøm med timesoppløsning, det gjør oss i stand til å analysere tilbud og etterspørsel time for time, inkludert priser i Norge og Europa. Når det blåser i Nordsjøen, vil alle land i området med havvind generere mye kraft – billig kraft. Da blir det mest lønnsomt å bruke overskuddsvindkraften i Norge til å produsere hydrogen. I perioder med lite vind vil Norge bruke vannkraften til eget forbruk, og eksportere den til Europa til høye priser.
Kjernekraft ikke konkurransedyktig
Hva med kjernekraft? Vi inkluderer utbygging av kjernekraft i ETO-modellen, men vi finner ikke at den kan konkurrere med andre kraftkilder. Selv om utvikling av små modulære reaktorer skulle bli vellykket og tilgjengelig for implementering i løpet av 10 års tid, vil det sannsynligvis ikke være lønnsomt i Norge. Hovedårsaken er den komplementære naturen til havvind og vannkraft som gjør kjernekraften overflødig. I 2035 er det igjen overskudd på kraft i Norge og således begrenset behov for ny kapasitet til innenlands bruk.
Norges vinnerlodd
Eksport (og import) av kraft og hydrogen trenger kabler og rørledninger, og kablene gir Norge prissmitte fra Europa. På lang sikt vil energiomstillingen og utbygging av variabel kraft fra vind, vann og sol, gi lavere og mye mer variable kraftpriser. Dette spiller imidlertid i Norges favør. Ved lave strømpriser kan Norge importere elektrisitet, redusere vannkraftproduksjonen og bruke mulig overskuddsvind til å produsere billig hydrogen for eksport. I tider med høye priser kan lagret energi fra vannkraft eksporteres, og med mye vind blir disse effektene forsterket. Store fremtidige marginer fra vannkrafteksport bør ses i sammenheng med kostnadene som trengs for utbygging av havvind og hydrogenkapasitet. Jo mer vind vi bygger ut, jo mer verdifull blir vannkraften.
Hvis vi i stedet bygger ut mindre vindkraft – både på hav og land – vil vi normalt kunne dekke innenlands forbruk. Men vi vil få problemer med å elektrifisere industrien og ikke minst med å etablere nye, grønne industrier. Våre muligheter for avkarbonisering i tråd med klimamålene vil også bli mindre. Vi vil heller ikke kunne støtte Europas behov for lavkarbonelektrisitet, hydrogen og vannkraftbatteri.
I Norge har vi noen vinnerlodd på energisiden, med vannkraft som det første og olje og gass som det største, og de loddene har vi brukt til fulle. Nå har vi et nytt vinnerlodd: å bygge ut havvind og utvide kraftsystemet, inkludert hydrogen for eksport. Det vil ikke bli like lønnsomt som olje og gass. Fra et avkarboniserings- og energisikkerhetsperspektiv blir det derimot enda viktigere.
For å gi gevinst må vinnerloddet brukes.
