I en fersk rapport advarer den europeiske sentralbanken om muligheten for en ny gjeldskrise i regionen. Svak økonomisk vekst, politisk usikkerhet og høye gjeldsbyrder kan bli en giftig kombinasjon de kommende årene. Hva er egentlig status for europeisk økonomi, hvorfor har den havnet i bakevjen og hva må til for å løfte utsiktene? Utfordringene er mange og løsningene krevende.
En region som taper terreng
I 2008 hadde eurosonen en økonomi omtrent like stor som den amerikanske. I dag har USA fosset fra med brutto nasjonalprodukt på over 27.000 milliarder dollar, mens eurosonen knapt har vokst og har et BNP på i overkant av 15.000 milliarder dollar. Siden 2008 har gjennomsnittlig årlig BNP-vekst i USA vært 2,1 prosent, mot 1 prosent i eurosonen. Samtidig som analytikerne oppjusterer amerikanske vekstprognoser for 2025, har flere nedjustert de europeiske anslagene. Goldman Sachs venter etter presidentvalget i USA mindre enn 1 prosent vekst i regionen neste år. Svakest utvikling ventes i Tyskland (0,3 prosent BNP-vekst), Italia (0,6 prosent) og Frankrike (0,7 prosent), mens Spania kan oppnå vekst på amerikansk nivå på rundt 2 prosent, hvis prognosen treffer.
Ingen mangel på utfordringer
Hva er det så som bremser utviklingen i de 20 medlemslandene som utgjør eurosonen?
1. Regionen er avhengig av global handel og eksportinntekter
Over halvparten av BNP stammer fra eksport av blant annet maskiner og utstyr, biler og bilkomponenter, kjemikaler og medisiner, samt fly, mat og drikke. I en verdensøkonomi som får stadig tydeligere geopolitiske skillelinjer, har europeiske eksportvolumer avtatt markant siden høsten 2022. Trenden er blitt forsterket av en svakere kinesisk økonomi, og økende konkurranse fra kinesiske produsenter av blant annet elektriske biler, solcelle- og batteriteknologi. Bilprodusenten Ford har nylig varslet oppsigelse av 4.000 ansatte i Europa innen 2027, og Volkswagen har varslet nedleggelse av tre fabrikker, på bekostning av opp mot 30.000 arbeidsplasser. Europeisk økonomi er svært utsatt hvis Trump utløser en handelskrig. Trump har truet med 10–20 prosent toll på all import fra Europa.
2. Lav innovasjonstakt, tungt byråkrati og høye energipriser
I 2023 sto Kina for 46 prosent av alle nye godkjente patenter i verden, med USA på en god andreplass med nær 16 prosent. Europa som helhet havnet bak Sør-Korea og Japan, med kun 5 prosent av nye patenter. Av de 50 største teknologibedriftene globalt, finner man kun fire som er europeiske. Omfanget av investeringer på teknologiområdet er en femtedel av det man ser i USA og halvparten av kinesisk nivå. Investeringene rettet mot kunstig intelligens spesifikt, er 50 ganger større i USA. Byråkrati og lange godkjenningsprosesser kan bidra til at kapitalinvesteringer som isolert sett blir lønnsomme i USA, kan få negativ lønnsomhet i Europa. Regionen har lenge vært avhengig av eksport til Kina og import av energi fra Russland. Prisene på naturgass er fortsatt høyere enn før invasjonen av Ukraina, noe som bremser lønnsomheten i industrisektoren.
3. Demografiske utfordringer, god lønnsvekst og laber forbruksvekst
Arbeidsledighetsraten i eurosonen er historisk lav på 6,3 prosent. Rundt to av tre bedrifter i regionen oppga nylig at de har utfordringer med å få tak i kvalifisert arbeidskraft. Dette har bidratt til at lønnsveksten nylig ble oppjustert til 5,4 prosent – høyeste nivå siden tidlig 90-tall. I Tyskland er det fremforhandlet en lønnsvekst på 8,8 prosent – høyeste siden 1993. Med avtagende inflasjon har dette gitt reallønnsvekst for mange arbeidstagere, men viljen til å bruke penger er lav. Mens amerikanerne i gjennomsnitt sparer 4,6 prosent av inntekten, var spareraten i eurosonen i årets andre kvartal nær 16 prosent. At husholdningene sparer fremfor å bruke penger, fungerer som en økonomisk bremsekloss. Ifølge prognoser fra FN vil USA oppleve en lav, men positiv vekst i arbeidsstyrken de kommende årene. De fleste landene i Europa vil derimot oppleve en reduksjon i arbeidsstyrken. Tysk økonomi har mistet 10 prosent av arbeidsstyrken de siste ti årene, og ventes å miste ytterligere 10 prosent neste ti år. Dette kan, som flere nå advarer mot, bidra til at regionen blir hengende enda mer etter USA i fremtiden, til bekymring for politikere, næringsliv og investorer.
4. Skjøre statsfinanser og politisk ustabilitet
EUs ambisjon var at 2024 skulle bli året der store budsjettunderskudd etter pandemien skulle strammes inn. Realiteten er at få av landene verken har vilje eller evne til dette, ettersom behovet for offentlig pengebruk stiger i takt med militær opprustning, energitransisjon, klimakrise og teknologiinvesteringer. Pengebruk som i liten grad er «frivillig». Samtidig lider myndighetenes skatteinntekter av den svake økonomiske veksten. Den europeiske sentralbanken peker i en rapport på risikoen for at statsfinansene svekkes ytterligere av høyere renter de kommende årene. Ifølge beregninger fra EU kan franske renteutgifter som andel av BNP dobles til 4 prosent av BNP innen 2034, mens tilsvarende italienske kan stige med en tredjedel til 6 prosent av BNP. Den politiske usikkerheten har økt i takt med regjeringskriser i Tyskland og Frankrike, samt generell stigende oppslutning rundt mer ekstrem politikk. I Ungarn, Italia, Polen, Østerrike og Finland har høyrepopulister fått regjeringsmakt eller økt innflytelse.
Hva må til for å løfte utsiktene?
Det er verken mangel på utfordringer eller velmente løsningsforslag. Dessverre finnes det ingen quick-fix, ettersom utfordringene til dels er mer strukturelle enn midlertidige. Tidligere i høst lanserte tidligere sentralbanksjef og italiensk statsminister Mario Draghi en stor rapport med forslag for å styrke den europeiske økonomiens konkurransedyktighet. Draghi var nådeløs i sine beskrivelser:
«Europe is stuck in a static industrial structure with few new companies rising up to disrupt existing industries or develop new growth engines. In fact, there is no EU company with a market capitalisation over €100bn that has been set up from scratch in the last 50 years, while all six US companies with a valuation above €1tn have been created in this period.Accordingly, the list of the top three investors in research and innovation (R&I) has been dominated by automotive companies for 20 years. Europe risks becoming an industrial museum.»
«If Europe cannot become more productive, we will be forced to choose. We will not be able to become at once, a leader in new technologies, a beacon of climate responsibility and an independent player on the world stage. We will not be able to finance our social model. We will have to scale back some, if not all, of our ambitions. In sum, the EU risks failure.»
Forslagene som er blitt lagt frem av Draghi og andre, handler om tiltak på mange områder:
Tør du å vedde imot markedet?
Som investor er det ikke lett å vite om rimelige europeiske aksjer vil gi høyere fremtidig avkastning enn dyre amerikanske. Verdsettelsen reflekterer tross alt markedsaktørenes samlede oppfatning om fremtidsutsiktene. Det er så langt få gode grunner til å tro at de tar veldig feil.
Christian Lie
Sjefstrateg, Formue
