Debattinnlegg: Aksel Storm, advokatfullmektig i Advokatfirmaet Strandenæs
Den åpenbare løsningen er å øke behandlingskapasiteten. Den 17. november 2023 foreslo heller vår finansminister å kutte drastisk i hva staten må betale i erstatning når skattesakene ligger ubehandlet i årevis.
Gjeldende rett var at det ble gitt betydelig reduksjon i tilleggsskatten når saken ble liggende lenge. De nye reglene reduserer erstatningene til småpenger som ikke på noen måte kompenserer for den ulempen lang saksbehandlingstid innebærer i saker med større beløp. Vi kan håpe at besparelsen blir brukt til å få ned saksbehandlingstiden, men når incentivet for å sluttbehandle en sak fjernes, blir effekten trolig den motsatte.
I lovforarbeidet overser departementet et stort rødt flagg. Svakheten påpekte vi i vårt høringssvar da loven var på høring, og departementets respons er påfallende. Mindre enn en måned senere vedtas lovforslaget uimotsagt på Stortinget.
Lovendringen får dramatisk betydning for enkelte skattytere, og de fleste har neppe fått den med seg. Lovforslaget ble nemlig fremlagt som del i «Endringer i skattereglene for barnepensjon mv.». Uttrykket «med videre» ble mildt sagt tolket utvidende.
Det faktiske er at straffen – som tilleggsskatt er – skal utmåles i rimelig forhold til skattyters utviste skyld for å være i tråd med folkeretten
Jeg kan ikke annet enn spørre om hvorfor tilleggsskattereglenes betente forhold til menneskerettighetene tilsløres på denne måten. Det hadde vært interessant å vite om opposisjonen på Stortinget faktisk har lest hva de har stemt over. Det er talende at dette overhodet ikke er omtalt i finanskomiteens innstilling.
Ordningen før lovendringen var ikke optimal, og til tider ble erstatningen uforholdsmessig høy. Likevel foreslo vi på høringen at tidligere ordning bør fastholdes – inntil videre. Årsaken til at erstatningen blir utmålt til et høyt nivå, er nemlig at den måles mot tilleggsskatten som til tider blir for høy.
Det faktiske er at straffen – som tilleggsskatt er – skal utmåles i rimelig forhold til skattyters utviste skyld for å være i tråd med folkeretten. Det norske regelverket er ikke innrettet for å overholde kravet ved utmåling av tilleggsskatt. Dette har vi har flerfoldige eksempler på.
Ved feil i skattemeldingen, får skattyter tilleggsskatt for en andel av unndragelsen. Straffen får han selv om det er regnskapsfører eller annen medhjelper som har begått feilen. Det er omtrent som å straffe passasjeren når taxisjåføren bryter trafikkreglene. Identifikasjonen er gjort i fast og langvarig skatteforvaltningspraksis som stammer tilbake fra før tilleggsskatt ble erkjent som straff etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Praksisen står seg neppe med Norges folkerettslige forpliktelser, og vi ønsker å prøve spørsmålet for domstolene.
Under høringen påpekte vi at størrelsen på kompensasjonen bør ses i sammenheng med hvordan selve tilleggsskatten ilegges. Departementet besvarer at «Disse merknadene gjelder tema som ikke har vært en del av høringen, og vil derfor ikke bli fulgt opp i denne proposisjonen». Det er påfallende at Finansdepartementet ser det som irrelevant om straffen er blitt utmålt for høyt ved utmåling av kompensasjon.
Standardisering av erstatning for menneskerettsstridige forsinkelser er en forsøkt «hvitvasking» av en uakseptabel praksis. Ikke minst avslører den hvor interessene ligger. Som representanter for skattyterne er det skuffende å se at myndighetene kun er villige til å endre et utdatert system i egen interesse. Det er på høy tid at folkerettsstridig skattepraksis på bekostning av skattyterne opphører.
Stortingets nye skatteforvaltningslov § 14-12 fikk virkning fra 1. januar med tilhørende forskrift fra 2. januar. Det er derfor grunn til å regne med at de skatteklager som i årevis har ligget til behandling, nå får utmålt kompensasjon etter de nye reglene.
Aksel Storm
Advokatfullmektig i Advokatfirmaet Strandenæs
