Sleipingene på Stortinget

Noe av det første vi lærte i skatteretten, som teoretisk pensum og praktisk veiledning i næringslivet, var at enhver fordel vunnet ved arbeid er skattepliktig. Det være seg lønn, tjenester, underprising ved uttak fra bedriften og andre fordeler.

At en stortingsrepresentant eller et regjeringsmedlem bor gratis i en møblert leilighet i Oslo, med strømregningen dekket, er, slik vi ser der, åpenbart en fordel vunnet ved arbeid.

At man ikke forstår det, er en gåte for oss. Særlig når de det gjelder, er de som vedtar lovene.

Skattedirektøren skal ikke være Mor Theresa heller

Skatteetaten er heller ikke i tvil om dette, og 28 stortingsrepresentanter og 17 statsråder har fått varsel om skatt og straffeskatt. Fordi politikerne ikke har betalt den skatten de skal, er både Stortinget og statsministerens kontor (SMK) pålagt å betale arbeidsgiveravgift også.

Men både Stortingets administrasjon og SMK har jurister som i fellesskap, leter etter smutthull for å unngå den skatten som skal betales for den fordelen politikerne har hatt.

Det kompliserende elementet for politikeere med gratis pendlerboliger i Oslo, er at politikere som skal utøve sine plikter i Oslo, ikke skal straffes med utgifter til to boliger. En på hjemstedet og en i Oslo. Betaler politikerne markedspris for bolig på hjemstedet, slipper de å skatte av pendlerboligen i Oslo. Er det så vanskelig?

Litt vanskelig, kanskje. For da en politiker som Kristelig Folkepartis Kjell Inge Ropstad, registrerte seg som boende (folkeregisterregistrert) med fast bolig på gutterommet hos foreldrene i Rogaland, hadde han da boligutgifter på hjemstedet som legitimerte gratis pendlerbolig? Vi mener nei, og Ropstad var så ærlig at han innrømmet at han gjorde det for å spare skatt. Dermed var hans tid som statsråd ute.

Men 45 politikere sliter med å forstå enkel skatterett, og får hjelp av SMK og Stortingets administrasjon for å unngå skatten.

De påberoper seg «mangelfull veiledning gjennom flere år» og Skatteetaten skal ha opptrådt «villedende.»

Støtte får politikerne fra Dagbladet, hvor kommentator Martine Aurdal skriver at «jussen har vært uklar, å finne ut om og hvor mye stortingsrepresentantene og statsrådene skulle betale i skatt har vært vanskelig - og kanskje umulig - både for politikerne selv og kontorene som fungerer som arbeidsgiver for dem.»

Skatteetaten tolker loven for strengt, heter det.

Vel, enhver fordel vunnet ved arbeid er altså skattepliktig. Og Aurdal som vanligvis ikke er så godtroende, skriver at «jeg har sympati med politikerne som har handlet i god tro.»

Det har ikke vi. Her er det snakk om mange sleipinger som bare vil unndra skatt.

I bunnen ligger at politikerne hverken skal tjene eller tape på å måtte pendle for å utøve sine plikter i regjeringsapparatet. Da holder det ikke med en seng på gutterommet eller en falsk leiekontrakt som angivelig skal vise boligkostnader på hjemstedet.

Stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) sier ustanselig at han vil rydde opp, og nå sier han at «når denne saken har fått sin avklaring, vil Stortinget selvfølgelig betale eventuelt utestående skatt og arbeidsgiveravgift.»

Selvfølgelig skal de det. Frynsegoder de bevilger seg selv burde vært dobbeltsjekket og trippelsjekket.

Politisk redaktør i Aftenposten, Kjetil B. Alstadheim, skriver at «skattedirektøren er ikke gud. Skatteetaten har tatt feil før. Den kan ta feil også om politikernes pendlerboliger.»

Det tror vi ikke. Skattedirektøren skal ikke være Mor Theresa heller.