– Det var narkotika, ulovlig bilkjøring, vold og dop

Google-søket «Idretten er for alle» gir over ti millioner treff. Idrettsforbundet snakker om det, myndighetene snakker om det, på den politiske agendaen står mangfold og inkludering. Utenforskap og ensomhet skal bekjempes.

– Men idretten er ikke for alle. Ikke for mine folk, sier Marianne Smith Magelie.

Med mine folk mener hun dem som blant annet har slitt og sliter med rusavhengighet, psykisk syke, unge lovbrytere, domfelte og løslatte, unge utenfor og minoriteter.

– Og slik skal det jo ikke være. De skal ha et tilbud som er meningsfylt, hyggelig, inkluderende og fremme både fysisk og psykisk helse. Og det er akkurat det Foreningen Et slag av gangen handler om.

Hun sikter ikke til vold, men golf.

Med golf som samfunnsstraff

– Vi er idretts-Norges største samfunnsprosjekt og målet er å komme på statsbudsjettet for øremerkede midler. Ambisjonen er at golf skal være en nasjonalsport innen 2025, sier Magelie, som er initiativtaker og styreleder i Et slag av gangen.

Magelie har tidligere vært med å etablere Fotballstiftelsen med deres Gatelag, der hun var styreleder, og hun har vært arbeidende styreleder i Solliakollektivet.

– Vi er de eneste som har en nasjonal avtale med Kriminalomsorgsdirektoratet hvor straffedømte utfører arbeid på golfbanene og arbeidstrening hvor det legges inn golf. Vi har også et nasjonalt samarbeid med Røde Kors nettverk etter soning, fortsetter Magelie, og utfordrer Erik Sigmund Torkildsbråten i en konkurranse med putteren. For et drøyt år siden veide han 150 kilo og røykte 30 sigaretter hver dag. 61-åringen jobbet tidligere i skogen og på et sagbruk. De siste 27 årene har han vært ufør.

– Jeg har hatt mye motgang i livet, og var hard på flasken. Jeg drakk meg fra gård og grunn og den psykiske helsen var dårlig, sier han i det han bommer på hullet med noen få centimeter.

– Når var ditt første møte med golfen?

– Gjennom Et slag av gangen i april i fjor. Jeg blir nok ingen Hovland, men golf er utrolig sosialt. Nå er jeg på golfbanen nesten hver dag, og vekten er langt lavere. Dette er blitt det beste i livet mitt. Jeg bor alene og har vært mye ensom. Nå er de fleste av vennene mine her.

– Har du noen gang sett for deg at du skulle bli golfspiller?

Torkildsbråten rister på hodet og ler så hjertelig at en noe mangelfull tanngard kommer til syne.

– Nei, det var kanskje det aller siste jeg hadde sett for meg. Jeg trodde golf var en snobbesport.

Politikerne er begeistret

Utenfor klubbhuset på Kongsvingers Golfklubb møter vi Eidskog-ordfører Kamilla Thue:

– Dette tiltaket er svært viktig for deltakernes fysiske og psykiske helse. Her kjenner de tilhørighet. Jeg så ikke for meg at golfsporten skulle rekruttere nye deltakere fra akkurat dette området. Dessuten er det god kommuneøkonomi å få folk ut i aktivitet og videre ut i arbeid.

Varaordfører Tommy Smedtorp i Kongsvinger hiver seg også med i samtalen:

– Dette handler om så mye mer enn sport. Det handler om inkludering og hverdagsmestring. Jeg er enig i at dette må være et spleiselag. Og det handler jo ikke om kostnader her og nå, men om reduksjon av fremtidige kostnader. Folkehelse er god butikk. Vi må få folk som er utenfor ordinært arbeidsliv ut av ensomhet.

– Som golfklubb må vi ta et samfunnsansvar. Mangfold er bra, sier Kongsvingers Golfklubbs ildsjel og primus motor over mange år, Claus Mæland. Han er også æresmedlem i klubben, og ber oss ta en prat med klubbens banemester i løpet av dagen.

– Å holde noen utenfor er ikke bra, sier Mæland og klapper inn en firer-flight på hull atten. De er fra Elverum Golfklubb og med på vennskapsturneringen som er delvis sponset av Et slag av gangen. En av dem er Glenn Robin Aarrestad. 47-åringen har spilt bra, og blir hyllet av sine lagkamerater. Smilet sitter løst, og han takker for over fem timer med munter lagkonkurranse. Og han innrømmer at han er kjempesliten, både i hodet og bena.

– Et naturtalent, sier en medspiller og peker med golfkøllen mot Aarrestad.

Naturtalentet var tidligere kriminell og rusmisbruker. I halvannet år har han vært rusfri, og i fjor ble han golfer da Elverum Golfklubb tok kontakt med Grip-teamet på Annekset, et sted for voksne med rusavhengighet. Nå er golf blitt den desidert mest populære aktiviteten der.

– På golfbanen hilser alle, vi blir tatt godt imot og får være helt normale. Vi gjør kule ting sammen og blir kjent. Og golf er noe annet å bli hektet på enn rus. Jeg får motivasjon til å hjelpe meg selv og bygge selvtillit. Jeg er i ferd med å skape meg en ny identitet og skrive ny historie, sier Aarrestad. Heller ikke han ser ut som stereotypen på en golfspiller.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle spille golf noen gang. Ikke engang prøve et slag. Jeg har alltid tenkt på golf som en snobbesport.

– Kommer du til å fortsette også etter at du er helt ferdig med behandling?

– Gjett om! Og til vinteren skal jeg trene i golfsimulatoren. Det er ikke like gøy, men ganske gøy det også, sier han, i det klubbens banemester haster forbi. Vi småløper etter den muskuløse mannen med de store tatoveringene.

Fra fengselsfugl til banemester

– Jeg har vært her siden kvart på fem i morges. Greenene er klippet og valset slik jeg alltid gjør, sier Raimond Nybakk. Han har en historie ulik andre banemestere i golfmiljøet. Han flyttet mye som barn, har bodd i en campingvogn på Magnor, var et mobbeoffer som ble kalt tater, ble utvist fra skolen i åttende klasse og droppet helt ut av skolegang etter to måneder på videregående skole.

– Jeg var Kongsvingers største røver. Fra jeg var 16 til begynnelsen av 20-årene var jeg inn og ut av fengsel hele tiden.

– Hvorfor?

– Det var narkotika, ulovlig bilkjøring, vold, dop, tull, fylleslagsmål…bare søppel. Nå er jeg 40 år og har heldigvis tatt grep, men mange av de gamle jeg var sammen med på den tiden har fortsatt i samme spor, sier røveren, som legger til at han er glad for at golfklubben ga ham sjansen. I seks år har han hatt fast jobb i klubben. En fulltidsjobb som betyr lange arbeidsdager i sesong og mye avspasering når det er snø.

– Jeg har ekstremt mye energi, og det er bedre å få den ut her enn på noe annet. Jeg er i aktivitet i 20 timer hver dag, og trenger ikke mer enn fire timer på øyet.

Han har flyttet til Charlottenberg, nøyaktig 33 minutter med bil fra golfklubben. Der bor han på en bondegård med to hester, tre barn, fire katter, to hunder og en ung kjæreste.

– Det er ingen på min egen alder som holder ut mitt tempo, sier han og sikter til sin kvinne på 24 somre på den andre siden av grensen.

Frir til næringslivet

Så kommer ordfører Thue bokstavelig talt på banen som Nybakk legger ned så mange timer i hver dag. Han jobber i praksis for to.

– Vi må tenke aktivitet, forebygging og hvordan vi kan lykkes.

Da er ikke Magelie langt unna:

– Det er 180 golfklubber i Norge og 40 av dem er med på Et slag av gangen. Vi tenker stort og mener virkelig noe med inkludering og bedre folkehelse. Vi har inngått en avtale med Sens arbeidsinkludering, og tilrettelegger et opplegg inkludert en jobbveileder over to år. Golf er veien inn til en mestringsarena hvor deltakerne får tilgang til kurs og utvikling. Men uten penger dør dette på rot.

Den 64-årige siviløkonomen med en master i kommunikasjon og ledelse var i sin tid en av de yngste direktørene i SAS. Hun har også vært direktør i Bennett Reisebureau, var Rotarys første, kvinnelige guvernør i sitt distrikt, visepresident i Norges Golfforbund, markeds- og kommunikasjonsdirektør og satt i ledelsen i Føyen Advokatfirma i tillegg til en drøss med styreverv.

– Hvorfor tok du initiativet til Et slag av gangen?

– Vi trenger i langt større grad å gå fra ord til handling. Golfklubbene har ikke penger til å drive et stort samfunnsprosjekt. Det er masse flotte ildsjeler og et stort engasjement for å bidra til å gjøre en forskjell, men det må også følge med penger. Dette må, for å sitere ordfører Lene Conradi i Asker, være et spleiselag.

I år har Et slag av gangen drøyt 5 millioner kroner å bruke fordi de har samarbeidspartnere som Stiftelsen Dam, Helsedirektoratet, Konfliktrådet, Oslo Rotary Klubb, Viken fylkeskommune, Innlandet fylkeskommune, Nav, Sparebankstiftelsen Dnb og Kriminalomsorgsdirektoratet som bidragsytere. Deltakerne kommer blant annet fra Blå Kors, Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen, Wayback, Kriminalomsorgen og en rekke institusjoner som blant annet Blakstad i Asker.

Et slag av gangen har nå over 1.000 deltakere med. De har nylig startet en damegruppe fra kvinnefengselet Bredtvet som bruker golf som aktivitet. Oslo Universitetssykehus avdeling Gaustad har 100 pasienter fra avdeling psykisk helse som står på trappene til å få golf inn i sitt behandlingsopplegg. Blakstad i Asker har det allerede, og en gruppe fra Oslo Fengsel trener golf på Oppegård. Fra fengselet i Kongsvinger er det også to grupper som bruker golf som aktivitet.

– Flere deltakere begeistres hver uke fordi de skal på noe som er meningsfylt og hyggelig, og vi utvikler flere trygge og gode golfspillere som vil tilbake til normalsamfunnet med jobb og gjenforeningen med familie, sier Magelie og får et bekreftende nikk fra unggutten Aleksander Mortensen fra avdeling Blakstad:

– Jeg trives veldig bra og har mange gode øyeblikk med golfen. Et fantastisk, inkluderende opplegg, sier han, før han forsvinner bortover den kortklipte banen, et slag nærmere.