Forvirrende klimamål skaper forvirrede bedrifter

Gjestekommentar

Øystein Dørum, direktør for samfunnsøkonomi, NHO. Foto: Iván Kverme

Regjeringen har nylig sendt på høring forslag til mål for CO2-utslippsreduksjoner til 2035. Slike mål er viktige. I oppfølgingen av Parisavtalen er nasjonale mål det sentrale rammeverket for å klare å begrense global oppvarming. For bedriftene og deres eiere vil nasjonale utslippsmål fungere som en rettesnor for hva man kan forvente seg av rammebetingelser og markedsutvikling.

Klimaomstillingen betyr at en rekke bedrifter i fremtiden skal produsere for markeder som i dag knapt finnes, bruke innsatsfaktorer det nå ikke er tilgang på, og nytte infrastruktur som ennå ikke er ferdig utviklet. Bedriftene skal utvikle ny teknologi og drive en kostbar omstilling, mot nye og mer kostbare produkter med lavt karbonfotavtrykk, som det i dag ikke finnes særlig betalingsvillighet for.

Enorme investeringer

Klimaomstillingen vil kreve enorme investeringer. Eksempelvis anslår IMF at globale investeringer i lavkarbon-løsninger må mer enn femdobles, til 5.000 milliarder dollar årlig, mens ESB anslår at investeringene i EU må økes med drøyt 600 milliarder euro årlig. For Norges del har Menon anslått at regjeringens «omstillingsmål» for 2030 vil kreve 59 milliarder kroner i årlige investeringer, tilsvarende 5 prosent av dagens investeringsnivå.

Dersom klimavennlige investeringer hadde hatt lav risiko og vært bedriftsøkonomisk lønnsomme, ville næringslivets helt sentrale rolle i klimaomstillingen vært betydelig enklere å oppfylle enn den i praksis er. Men å investere i klimavennlig produksjon må bygge på forventninger om fremtidig markedsutvikling. For eksempel tilsier alle prognoser om energisystemet at etterspørselen etter lavkarbon-hydrogen skal øke voldsomt de kommende årene. Men det faktiske markedet lar vente på seg.

Spenninger og uklarhet

For bedriftene kompliseres dessuten bildet av større geopolitiske spenninger, og mer proteksjonisme, for råvarer, energi og grønn teknologi. Med IRA har USA økt subsidiene til grønn teknologi betydelig. Kina har lenge subsidiert sitt næringsliv uavhengig av sektor, men skjerper ambisjonene for strategiske råmaterialer og teknologier. 

Dessverre er Norges klimamål langt fra så retningsgivende som ønskelig.

I takt med at utslippene skal ned, skal også rammevilkårene bedriftene står overfor endres, slik at lavere utslipp blir lønnsomt. Kvoteprisene skal bli høyere, CO2-avgiften skal opp, og reguleringene skal strammes til. For å investere i klimaomstilling må bedriftene tro på at disse endringene i rammevilkår faktisk vil komme. I en krevende omstilling bør ikke norske ambisjoner og rammevilkår bli en snublestein for bedriftene. Dessverre er Norges klimamål langt fra så retningsgivende som ønskelig.

Nasjonalt eller totalt?

Norge har flere klimamål for 2030, og to av disse er direkte relevante for bedriftene. Det ene er at Norge har meldt inn 55 prosent utslippsreduksjon i 2030 under rammeverket for Parisavtalen. Dette målet skal oppnås i samarbeid med EU, blant annet gjennom deltakelse i EUs kvotesystem. Ifølge regjeringens Grønn Bok vil dette målet nås, dels fordi kvotesystemet sørger for at industri og kraftproduksjon i EU/EØS når sitt felles mål, dels gjennom nasjonale utslippskutt, særlig for transport, og dels ved å bruke fleksibiliteten i kvotesystemet til å dekke inn det vi ikke klarer å kutte nasjonalt. Om dette likevel ikke er nok, varsler regjeringen bruk av klimakvoter fra tredjeland. 

Regjeringen har likevel valgt å fastholde omstillingsmålet, men har ingen politikk for å faktisk følge det opp.

Det andre målet er Hurdalsplattformens «omstillingsmål» på 55 prosent utslippskutt nasjonalt. Målet er svært ambisiøst og har egentlig aldri sett realistisk ut. Selv om alle tiltak gjennomføres, uansett kostnad, anslår Miljødirektoratet at målet ikke vil kunne oppnås før i 2033. Regjeringen har likevel valgt å fastholde omstillingsmålet, men har ingen politikk for å faktisk følge det opp. Ifølge Grønn Bok ligger vi foreløpig bare an til å nå 26 prosents reduksjon, altså omtrent halvparten. Hadde omstillingsmålet blitt tatt på alvor, ville bedriftenes rammevilkår sett vesentlig annerledes ut enn i dag.

Uklar høring

Uklarheten øker ytterligere med regjeringens pågående høring om forslag til nytt klimamål for 2035. Ifølge Parisavtalen skal landene ha mål med femårsintervaller, og med fremgang fra forrige mål. Når høringen åpner for 55-80 prosent utslippskutt i 2035, er den nedre grensen således i brudd med Parisavtalen. Skal bedriftene da likevel tro at dette er et alternativ? Høringsforslaget åpner dessuten for å bryte klimasamarbeidet med EU. I tillegg er det fullstendig uklart hvor mye som skal kuttes i Norge, og hvor mye som skal dekkes med internasjonale kvoter. 

Høringsforslaget åpner dessuten for å bryte klimasamarbeidet med EU.

I prosessen mot et klimamål for 2035 kan det bli en motsetning mellom hva som er mest kostnadseffektiv klimapolitikk på nasjonalt nivå og hvilken politikk som fører til omstilling. For staten kan det billigste alternativet være å se an hva som blir utviklingen i utslippsreduksjoner, og så dekke inn resten med kvotekjøp utenlands. Men for bedriftene skaper dette uklarhet om hvilke nasjonale rammebetingelser de vil stå overfor, og om omstilling faktisk blir lønnsomt. Dette vil føre til underinvesteringer i utslippsreduserende tiltak og teknologi. Hvis staten «venter og ser», lønner det seg også for bedriftene å vente og se.

Uansett vil tilgangen på kvoter etter 2030 trolig være liten, både i EUs kvotesystem og internasjonalt. Før eller siden må utslippskuttene tas hjemme, og det vil hjelpe bedriftene å vite når – i form av tydelige klimamål og tilhørende klimapolitikk. Hvis ikke blir målene retorikk, og ikke realitet.