«Not quite enough – come see us afterwards» var en setning som ble gjentatt og gjentatt under de mange auksjonene i og rundt Monterey opp mot tredje helgen i august. Budene hadde ikke nådd laveste estimat, og forble usolgt – tilsynelatende.
Tøff jobb
Det manglet ikke på toppobjekter i million-dollar-klassen i katalogene til alle auksjonshusene. Men med et litt usikkert bakteppe med fallende priser både biler, eksklusive klokker og aksjene i luksusindustrien generelt tok det aldri av skikkelig for noen av auksjonariusene.
De hadde en tøff jobb, enten de jobbet for Gooding, RM Sotheby’s, Bonhams, Broad Arrow eller Mecum. Ikke sjelden ble budene på et toppobjekt avsluttet med setningen over – at byderen fikk ta kontakt etter auksjonen.
Ikke siden 2003 var salgsprosenten for disse $1m+ bilene lavere enn nå. Underveis kunne Hagerty – som følger priser og resultater tettere enn noen andre – melde om at godt under halvparten av de dyreste bilene fant nye kjøpere.
Hektisk etterarbeid
Listene over usolgte biler var relativt store rett etter avsluttede auksjoner, men tre-fire dager etter hadde man tydeligvis funnet en løsning for at selgeren skulle slippe å bestille transport hjem igjen.
Flere av de usolgte bilene ble solgt etter auksjonene, slik at auksjonshusene fikk de med på de endelige tallene. Både selgere og auksjonshusene er nok noe mykere i etterkant. Spesielt når en ser at det er en gjennomgående nedgang (med unntak selvsagt) for store deler av samlermarkedet, ikke minst for de eldre årgangene.
Mye usolgt
Selv en uke etter auksjonene hadde Gooding 30 av sine toppobjekter igjen med en samlet prislapp på nær 80 millioner dollar, mens de solgte 151 biler for til sammen 108 millioner dollar på to dager. 25 av dem med en pris over en million dollar.
Til sammenligning solgte RM Sotheby’s 180 biler for til sammen 161 millioner dollar, om lag 1,7 milliarder kroner, på tre dager (inklusive salg etter auksjon), mens de satt igjen med 25 biler til en forventet pris på drøyt 40 millioner dollar. De logget 33 salg til over millionen, og hadde ukens dyreste bil: den aller første Ferrari 250 GT SWB California Spider fra 1960 til 17 millioner dollar.
Usikkerheten fortsetter
Salgsprosenten totalt lå like på nordsiden av 80 prosent for de to store, men da skal en huske på at godt over 30 prosent av alle bilene var uten reserve.
Monterey ga få entydige svar til de som ønsker å gå inn i samlermarkedet som en investering, bortsett fra hva du burde gjort for noen år siden.
Som å kjøpe en Ferrari F50. Fra å være den minst attrative av superbilene, i skyggen av både 288 GTO, F40 og Enzo, har modellen gått i været til å bli den dyreste av de fire. For første gang ble et eksemplar solgt for over fem millioner dollar.
Ferrariene fra 1950- og 1960-tallet – som er kjempedyre fra før – hadde noen vanskelige dager over hele linjen. Det samme hadde de fleste førkrigsmodellene av nærmest alle merker, med noen hederlige unntak for biler/modeller som knapt har vær i markedet i moderne tid.
Mulig å realisere drømmen
Til tross for en relativt heftig dollarkurs, kan det være muligheter for å realisere bildrømmer du kanskje trodde var uoppnåelig, for noen priser har sunket langt mer enn dollarkursen har gått opp.
Hvem skulle for eksempel tro at en kunne få en 1957 Fiat-Abarth 750 GT Zagato Double Bubble Coupé for 800.000 kroner. Nå var muligheten der.
