Så mye koster en norsk custom-MC

Som en Tarantino-film

V8-motor. Ja, det må være det. Ingen tvil. Vi hører den kraftig brummende lyden fra en Dodge Challenger SRT, lenge før vi ser bilen med monsterinnsug og Hemi V8 i sidespeilet. Selv på tomgang er det en egen resonans fra åtte amerikanske sylindre på 370 kubikk, eller 6,1 liter for å si det på norsk. En olm matt muskelbil, i ordets rette forstand, glir forbi på høyre hånd. Vi legger merke til én detalj. På en ekstra spoiler av sotet glass er det skrevet «Sinner», engelsk for «synder». Hva i huleste? Hvem kan det være? Hvorfor står det det?

Vel om bord, parkert bak en bobil, kommer spørsmålene. Skal vi gå bort til sjåføren? Tør vi det? Han så ganske skummel ut. Nysgjerrigheten seirer og vi går lenger inn på bildekket. Der er’n! Vi går bort til førerdøren. To menn i sort dress, lyse skjorter og sorte slips sitter i bilen, begge med solbriller på. Begge er alvorlige. 

Scenen er som hentet ut av en Quentin Tarantino-film. Vi gestikulerer at de må rulle ned vinduet. Sekundene tikker. Sjåføren som omsider ruller ned glasset, er en karikert tvilsom fyr, med intrikate tatoveringer på hender, hals og hode.

– Stilig bil, sier vi, nervøst.

– Jo, takk, svarer mannen og gliser bredt, slik at vi ser tre gulltenner. Minst.

– Men, si meg… Hvorfor står det «sinner» bakpå bilen din…?

– Jeg har gjort litt av hvert opp gjennom årene, svarer mannen og flirer på ny.

Gert er navnet. Han har flere amcar-biler og motorsykler, må vite, og er positiv til et forslag om et bilintervju. 

Det er noe ved denne fyren. Telefonnummer fås, og kontakt skal tas. Lover vi. Men de neste syv dagene lurer vi fælt på hva slags type dette er, som vi halvveis har avtalt å besøke. Åtte dager senere kjører vi til det lille tettstedet Etne, langt sør i Vestland fylke. Et sted ingen egentlig reiser til, med mindre de kjenner noen som bor der eller kanskje liker å fiske laks. Men det har vært en bedrøvelig laksesesong i år, godt «hjulpet» av at Miljødirektoratet i slutten av juni stanset fisket i 33 elver og vassdrag i Sør-Norge, men det er en annen historie.

USA-frelst

Drømmen om Amerika lever i beste velgående på en liten bondegård midt i hutaheiti. På tunet står det fire amerikanske biler; en Ford F250 «High Boy» pickup fra 1970, en Chevrolet Camaro fra 2010, den nevnte 2008-modellen Dodge Challenger SRT og en 2019-utgave av Tesla Model X. De to sistnevnte er brukets «daily drivers», en til far og en til mor.

– Det er mange som ikke liker Tesla, men det er jo i grunn en jævlig god bil. Det blir nok Tesla igjen når vi kjøper ny bil. Kona synes Model X er veldig fin, men jeg synes Model S var finere, sier mannen som heter Gert Stefan Rød Eilerås.

Han er amcar-entusiast av rang. Eilerås kjørte Tempo-moped da han var bare åtte-ni år gammel og han bygde sin første custom-motorsykkel da han var 21 år. Året var 1994, utgangspunktet var en Harley-Davidson. Et utvalg MC-blader trylles frem og bekrefter en lang fartstid i gamet. 

Hvilke de ulike kreasjonene har vært tidligere, er ikke lett å bedømme. Heldigvis får vi svar når vi spør.

– Jeg kan bygge alt mulig, men når det gjelder motorsykler må det være Harley. Den første bilen min var en sort VW Beetle, senket i «So-Cal»-stil og med alle lister fjernet, sier Eilerås.

Hvor mange biler det har blitt opp gjennom, vet han sannelig ikke, men USA har alltid vært det helt store. Musikken, filmene, motorsyklene og det å kunne sette av gårde nedover «the open road» i jakt på nye eventyr.

– Jeg fikk meg aldri «Green Card», men jeg må vært i USA nærmere 30 ganger før jeg fylte 40 år. Jeg har vært «all over»; Idaho, San Fransisco og storparten av California, Las Vegas og New Orleans, men jeg har vært mest i Austin, Texas. Der har jeg jobbet som dørvakt på konsertstedet The Continental Club, og jeg jobbet også hos Voodoo Customs, forteller Eilerås.

– Kunstnerisk frihet

Tidlige inspirasjonskilder var den ikoniske MC-filmen «Easy Rider» fra 1969, med Peter Fonda, Dennis Hopper og Jack Nicholson i hovedrollene. Men Eilerås trekker også frem skuespiller og MC-entusiast Mickey Rourke som et stort forbilde.

– Jeg har ikke alltid vært bonde. I flere år drev jeg et tatoveringsstudio og bygde motorsykler på si. Alt i alt har jeg vel bygd 20 motorsykler.

– Tar du bestillinger?

– Ja, folk kan komme og si hva de har lyst på, og velge fargen, men de får ikke bestemme mer enn det. Har de mer spesifikke ønsker får de gå til noen andre. Utgangspunktet er alltid metallrør og en idé. Jeg liker best det estetiske, å designe noe nytt og ha kunstnerisk frihet.

I tillegg har det blitt «en håndfull» custom-biler. Statens vegvesen og SFOOR (Spesialistgruppen for ombygde, oppbygde og reparerte kjøretøy) får skryt av Eilerås.

– Norge har i grunn bedre regler enn Sverige og resten av Europa. Jeg kjøper inn biler og gjør det jeg vil. Senkesett er ikke et problem og jeg får gjort det meste jeg har lyst til.

– Hva tar du betalt for motorsyklene dine?

– Prisene varierer. Det har vært alt fra 210.000 kroner til 500.000 kroner, sier Eilerås.

Hylles av Tommy Larssen

I slutten av måneden er det duket for et nytt Oslo Motor Show, 25. til 27. oktober i NOVA Spektrum på Lillestrøm. Etter besøket i Etne tar vi kontakt med prosjektleder Tommy Larssen, primus motor bak Oslo Motor Show. Han er henrykt over at vi løfter frem Eilerås.

– Gert er en ordentlig kreativ fargeklatt, som vi sier det i Nord-Norge. Han stilte ut sin første sykkel på Oslo Motor Show i 2012. Vi har hatt mange tusen utstillere opp gjennom årene, men Gert er noe helt spesielt, sier Tommy Larssen.

– Han er en utrolig dyktig motorsykkel-bygger, og han har en personlighet som er lett å like. Gert er ikke bare dyktig mekanisk, men han er jo en kunstner.

– Er det noe spesielt du vil trekke frem?

– Ja, jeg hadde aldri sett en rosemalt motorsykkel, før jeg så den Gert hadde lagd. Han tenker kunstverk fra dag 1. Når man har gått og sett på litt sykler, og kjenner til de forskjellige som utmerker seg i Norge, Sverige og Finland, kan man fint si at ingen andre er som ham.

– Eilerås viste oss delen av en forgasser, som er formet som sopp…

– Ja, du skal være ekstremt kreativ for å komme opp med noe sånt. Han har også dette «Hicks Syndicate» som han bare har lagd. Det er jo ham, grisefarmen, familien og det han holder på med. Det er helt utrolig. Han har skapt sitt eget univers på Etne, som folk i utlandet vet om, ivrer Tommy Larssen.

Instagram-vennlig

På bondegården er det et yrende liv. I alt er det 500 griser, 10 høns, syv ammekyr, seks påfugler, fire marsvin, tre haner, to hester, to hunder, to kaniner, samt tre barn og én kone. Sett sånt. Vårt nye bekjentskap, som først får oss til å tenke at han kunne vært med i tv-serier som «Breaking Bad» og «Sons of Anarchy», bor idyllisk til.

Eilerås leser tankene våre, og ler med. Det er ikke første gang utseendet hans har gitt samme reaksjon. Han forstår godt at vi vil forevige tatoveringene. Innimellom bunken med MC-blader, stopper vi opp ved en forside fra en strand, der han kun er iført cowboyhatt og shorts.

– Jaaa, flirer trebarnsfaren og trekker på det.

– Det er fra 2001, da jeg var med i sesong 3 av «Robinsonekspedisjonen» på TV3.

Eilerås byr på seg selv, og hadde nok vært mer kjent om han bodde mer sentralt. «The Hicks Syndicate» (bondetamp-syndikatet), er merkevaren og logoene som pryder custom-verkene.

Tommy Larssen forteller at Eilerås flere ganger har vært med til Custom Motor Show, Skandinavias største custom-utstilling som holdes årlig i Jönköping i Sverige. Eilerås har stilt ut sine motorsykler på standen til Oslo Motor Show, som reiser dit for å løfte frem norske talenter.

– Jeg har møtt veldig mange folk, og så er det noen man tar med seg videre. Det er så mye deilig spesielt med den karen. Han passer 100 prosent inn i det sirkuset vi arrangerer. Han er jo Oslo Motor Show. I måten han lever på, og i måten han gjør ting, sier Tommy Larssen.

En naturlig forklaring

Ett spørsmål gjenstår; hvorfor virket MC-byggeren så dyster da vi først så ham på bilfergen?

– Ååå, det. Jo, vi var på vei hjem fra en begravelse i Bergen, forteller Gert Stefan Rød Eilerås.

En naturlig forklaring altså, og nok en påminnelse om at man ikke bør skue verken hunden eller hardbarkede «Reservoir Dogs»-dobbeltgjengere på håret. Sannheten er ofte en ganske annen enn førsteinntrykket.