Nå folk nå er forbanna og demonstrerer mot høye strømpriser, skyldes det ikke minst at man oppdager mange usannheter om det man utsettes for. Selv skrev jeg i Finansavisen 21. desember om at strømstøtten – på grunn av utvalgte «teknikaliteter» ved utregningene – slett ikke ble 55 prosent over 70 øre pr. kWh, slik politikerne forkynte. Men opplysning tar tid, og først da strømregningen fra desember ankom, oppdaget Fredrik Solvang det samme, og gjorde det til hovedpoeng i «Debatten» 20. januar.
Fakta hver dag viser nå at vi ikke får billig kraft i retur når det byr seg anledning på det kontinentale markedet
Også andre politikerskapte «misforståelser» florerer i media, og skjuler strømmarkedets dominerende mekanismer:
Myte nummer 1 er at vi er gått inn i et internasjonalt strømmarked og blitt ofre for «markedsmekanismene». Arbeiderpartiet og Høyre i særdeleshet elsker nå dette mantraet. Norsk presse hjelper til. Til dette er å si at norske strømkunder ikke opplever noe som helst marked med kjøpere og selgere som finner en balansert løsning for pris og produkt. Vi har heller ikke som i Tyskland og Storbritannia alternativ infrastruktur (gass) til oppvarming. I stedet har vi et oligarki av offentlige – men ikke folkevalgte – monopolister som seg imellom på Nord Pool hver dag bestemmer seg for hvilken ekstraskatt man skal kreve fra den enkelte de kommende 24 timer.
Det er en hån både mot Adam Smith og Karl Marx å kalle dagens situasjon for et «marked». Det er ikke en gang i nærheten av begrepets egentlige betydning.
Mange kvelder ser vi dette demonstrert når strømprisen i Danmark er 10–20 øre kommende natt, mens den i Norge er opp til 10–15 ganger dette nivået. Årsaken er selvsagt at norske kraftprodusenter, ved å tømme magasinene til gode priser høst og vinter, har skapt en situasjon hvor de ikke vil bruke det resterende vannet til støttenoteringer for spotpriser.
Det er langt mer fristende neste vinteruke å oppnå det 10- eller 20-doble for vanndråpene via utenlandskablenes eksport av strøm, som da er mye mer verdifull. Med samtidig import av blodpriser for deg og meg.
Utenlandskablene er ikke dimensjonert for å dekke sørnorsk forbruk alene, og når norske produsenter ikke samarbeider med støttenoteringer på Nord Pool, holdes prisnivået oppe her hjemme. Slik gikk det altså med vyene om «markedsmekanismer» om at vi kan «importere billig og selge dyrt». Fakta hver dag viser nå at vi ikke får billig kraft i retur når det byr seg anledning på det kontinentale markedet. Fundamentet for de nye utenlandskablene er «fake». Vi importerer i stedet de dyre prisene, mens oligarkene blokkerer de billige.
Myte nummer 2 har sammenheng med det politiske totalhavariet for vindkraft i norsk natur. Myten ble senest demonstrert i Dagsrevyen 20. januar, da olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap) forkynte at «strømprisene er et resultat av stort underskudd på fornybar kraft i Norge».
Fakta forteller noe annet, nemlig at vi har et kraftoverskudd på 20–25 TWh, som riktignok nå med kabler til nordsjøplattformer utsettes for sabotasje fra den sittende regjeringen, men som i utgangspunktet er mer enn nok til å dekke norsk forbruk, inkludert en viktig kraftkrevende industri.
All ny kraft, sammen med den gamle, vil gå i det samme nye tyske og engelske kraftsluket til de priser disse land legger til rette for
Men for regjeringen og Høyre er det nå viktig å mobilisere politisk grunnlag for mer vindmølleproduksjon slik at drømmene om posisjon som «Europas batteri» bedre kan realiseres. Da skal norske forbrukere altså utsettes for historier om «kraftunderskudd» med utpressing om at «uten flere vindmøller, ingen billigere priser».
Dette utgjør da myte nummer 3, at ny kraftutbygging vil senke prisene. Men dette blir en ny «fake», når økt kraftoverskudd ikke kan være noen prisreduserende mekanisme sammen med eksisterende potensial for prisimport/strømeksport. All ny kraft, sammen med den gamle, vil gå i det samme nye tyske og engelske kraftsluket til de priser disse land legger til rette for, og norsk produksjon er uansett for liten til å påvirke her.
Det er ikke rart at folk blir forbanna. Én ting er å måtte tømme sparekontoen. Men å bli utsatt for desinformasjon fra politikerne som forklaring på hvorfor man ranes er sterkt forverrende og medfører såvel økende blodtrykk som politiske folkevandringer.
Mathias B. Dannevig
Statsviter
