Publisert 7. feb. 2022
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 687 ord
DET TRENGS ET ÅPENT MARKED: En satsing på havvind vil bli klønete og halvhjertet hvis innelukking herjer eller truer, skriver artikkelforfatteren. Foto: Bloomberg
Det er mulig for staten – for enhver stat – å lukke kraftinntekter inne. Det kan den gjøre ved ikke å legge kabler, ved å avgiftsbelegge eller begrense eksport. Staten kan også skaffe seg verdiene eller skyfle dem omkring ved avgifter og regulering.
Derfor er det i utgangspunktet vanskelig å få noen til å investere i kraftstasjoner, transmisjonsnett og kabler. Som eier blir du da nasjonalstatens fange. En illustrasjon så vi nylig da private interesser hadde kjøpt gassledninger. Selv om den nye eieren trodde den visste hva den hadde, ble tariffen – rørinntektene – redusert, av en annen arm av staten. Kjøper saksøkte staten i retten, en tredje arm av staten. Kjøper tapte.
Gunnar S. Eskeland. Foto: Paul Sigve Amundsen
Greit som dette er, er problemet dypt; hvis en stat kan fristes til ekspropriasjon av slike verdier – det ble den ikke i dette tilfellet, sier retten – er det kanskje best at staten er eier? Det kan i mange sammenhenger være greit, i andre tilfeller vanskelig eller forferdelig kostbart.
I Norges kraftsystem kom vi heldig ut av dette. Vannkraft var i utgangspunktet lønnsomt, og lot seg bygge ut med eksportrettet prosessindustri uten overføringsnett. Hjemfallsretten – et godt politisk grep – har lagt et kjølende lokk på ekspropriasjonslysten. Man tar ikke det man likevel får. Hjemfallsretten muliggjorde dermed private investeringer – også utlendingers. Forutsigbarhet er viktigere enn lave skatter, hører man gjerne fra næringsliv og investorer.
Nå er det mulig vi står overfor et havvindeventyr, i den forstand at store investeringer kan smake mer enn de koster. Mens lønnsomhetsspørsmålet er usikkert, er det én ting som er helt sikkert: Lønnsomheten blir bedre, og vindmøllene flere og bedre, hvis kabler holder strømmarkedet åpent. Satsingen blir klønete og halvhjertet hvis innelukking herjer eller truer. Helt sikkert.
Det er altfor fristende for staten å gripe inn
Det er også mulig å falle en spirende havvindindustri i ryggen med begrensninger senere i industriens levetid. Dette vil forventes, og vil da i forkant være drepende på omtrent to måter: enten bygger vi og tjener lite der vi kunne bygget og tjent mye, ellers bygger vi mye likevel, med «vanlige folks» skattepenger som blødende finansieringskilde. Da har vi tatt barneskoler for å få vindmøller, der vi burde bygget vindmøller for å få – og å varme opp – barneskoler. Spist er spist, som Bestemor Skogmus lakonisk bemerker.
Det er altså ikke så lett å love bransjen de betingelser som overlater lønnsomhetsvurderingen til de som burde gjennomføre. Det er altfor fristende for staten å gripe inn. Siden dette er åpenbart for investorer og privat kapital, oppstår kapital i en slik sektor i – eller i nær relasjon til – staten. Da bygges ikke så mye mer enn staten kan la vokse i fred. Det blir ikke så forferdelig mye, selv med subsidier. Konsistent med hjemfall.
Forskjellige kjøpere er realøkonomisk ønskelig, og flere kjøpere er bedre enn én
En stat som erkjenner en slik svakhet vil forsøke å binde seg gjennom avtaler og langsiktig samarbeid.
Staten kan erkjenne at hvis vi kan ønske å importere kraft i kalde, tørre år, så bør vi ha kabler. Og at kabler krever avtale med minst en nasjonalstat i den andre enden. Med avtalen anerkjennes at også avtalepartneren kan ønske å kjøpe kraft av og til, og at vi kan ønske å selge. Endelig kan kabelen og avtalen gi trygghet for potensielle havvindmøller som lurer på om de kan ha to kjøpere for kraften sin. Forskjellige kjøpere er realøkonomisk ønskelig, og flere kjøpere er bedre enn én.
Gjennom en slik erkjennelse og ydmyke grep kan vi sette en vordende industri i en testbenk den fortjener. Ikke perfekt, på noen måte: Avtaler kan brytes, samarbeid kan oppløses. Her er NATO et godt eksempel: et skjelvende samarbeid er likevel verdifullt, og naboer er viktigere enn naboers naboer.
Vindmøller og vindmøllebyggere får en ganske real sjanse, og det gjør Norge også. Uten garantier, fordi de ikke kan gis.
Gunnar S. Eskeland
Professor ved Norges Handelshøyskole (NHH)
(Eskeland og ENE-Senteret ved NHH deltar i forskningssamarbeidet NTRANS, med kraft- og industribedrifter som samarbeidspartnere.)