Bjørn Dæhlie har et større konkurranseinstinkt enn de fleste, både sportslig og forretningsmessig. Og han begynner nok å bli mektig lei av å måtte starte langt bak de andre hvert eneste år, bare fordi han er norsk. Han hadde nok endret statsborgerskap allerede i 1992, hvis det var slik at nordmenn måtte gå 6 mil i finalen på 5-mila under OL i Albertville.
Over en fjerdedel av inntektene som skapes i norsk næringsliv kommer fra selskaper med utenlandsk eierskap. Det er urovekkende nok i seg selv. Hvis man også legger til at de resterende norskeide selskapene har mye dårligere konkurransevilkår, begynner man virkelig å se antydningene til et stort problem.
Formuesskatten har utspilt sin rolle når det kommer flere utenlandske eiere inn i næringslivet. Da ender den med å bli konkurransevridende. Den gjør at små og mellomstore bedrifter i nærmiljøet ikke lenger har grunnlag for å konkurrere.
Formuesskatten er ikke en skatt på penger. Det er en skatt på verdier. Ingen bedriftseiere har sin formue i penger. Det er verdier i selskapene de har skapt og driver som utgjør formuen. Og verdien er knyttet til driften.
Vi er et familieeid entreprenørselskap som jobber med boligutvikling på Øvre Romerike, og er i direkte konkurranse med noen av Dæhlies eiendomsprosjekter. I over 50 år har vi vært stolte av å skape lokale arbeidsplasser, støtte opp om lokalt næringsliv og ha et bevisst forhold til det lokale samfunnsansvaret. Det er vi som blir rammet hardest av formuesskatten.
I forhold til utenlandskeide selskaper, har vi et underskudd på 15 prosent rett ut fra startblokka
Det kreves mye kapital for å skaffe og utvikle eiendom. Det fører til at selskapene får store verdier. Verdiene består ikke av penger, men av eiendommer som skal utvikles, maskiner, kontorer og lagre. Såkalt arbeidende kapital.
I et normalår må vi ta ut omtrent 15 prosent av overskuddet ut av bedriften, for å dekke formuesskatten til eierne. I dårligere år øker denne prosentsatsen tilsvarende. Formuesskatten må betales uansett resultat i selskapene. I forhold til utenlandskeide selskaper, har vi et underskudd på 15 prosent rett ut fra startblokka.
Selvsagt skal vi betale skatt på lønn og utbytte. Og selskapet skal selvfølgelig betale skatt på det det tjener på driften. Men er det rimelig at man skal betale skatt på verktøyene man bruker for å drive selskapet?
De fleste land vi liker å sammenligne oss med sier nei. Det er tre av 36 land i OECD som har formuesskatt. Norge er ett av dem. De aller fleste landene i OECD bruker høyere eiendomsskatt på sekundæreiendommer og høyere arveavgift på milliardformuer som virkemidler for å utjevne forskjellene i samfunnet. Andre land igjen setter verdiskapning høyere enn prinsippet om likhet og utjevning.
Nå må jeg attpåtil starte langt bak ham i løypa. Og jeg som ikke engang er noe særlig god på ski
Problemet er at formuesskatten er en politisk skatt, med en symbolsk virkning som gjør den vanskelig å diskutere. Den skal utjevne forskjellene. Ta fra de rikeste og gi til de fattige.
Det er vanskelig å være uenig i tanken.
Men når de rikeste flytter vekk fra skatten og samtidig forblir i markedet, har formuesskatten motsatt effekt. Da gavner den plutselig de rikeste.
Små og mellomstore bedrifter utgjør over 95 prosent av næringslivet her i landet.
Virkningene for dem er mye mer alvorlig enn de få skattekronene staten går glipp av fra formuen til eierne. Virkningene er at andelen utenlandske eiere øker, og gir dårligere konkurransevilkår for norske arbeidsgivere. Virkningen er at jeg som bygger boliger på Øvre Romerike fremdeles må konkurrere mot Bjørn Dæhlie. Men nå må jeg attpåtil starte langt bak ham i løypa. Og jeg som ikke engang er noe særlig god på ski.
Pål Anders Johnsen
Daglig leder i Øvre Romerike Eiendom
(En versjon av denne kronikken er tidligere publisert i Romerikes Blad. Red.)
