Kjerneformålet med prisjusteringsklausuler er å opprettholde balansen, og nøytralisere risikoen for tilfeldige fordeler og ulemper knyttet til kostnadsendringer ingen har kontroll over. Ideelt sett bør indekseringsmekanismen speile den underliggende kostnadsutviklingen. Dette vil gi samlet lavest risiko og best resultat for begge parter.
Man skulle kanskje tro at dette er blant bestemmelsene det brukes mest tid på i forhandlinger, eller at IT-standardkontraktene har nøye gjennomtenkte prisreguleringer der man kan gå inn i «menyen» og velge det som passer.
Inntrykket er imidlertid at dette er noe det ofte gås relativt raskt forbi, og at man faller ned på rammeverket i standardkontraktene som har en ganske enkel og kort fortalt hovedregel: Prisene kan endres årlig med utviklingen i konsumprisindeksen. Statens standardavtaler (SSA), som også i stor grad benyttes mellom private, har f.eks. dette utgangspunktet. I tillegg er det gjerne egne kortfattede og nokså uklare regler for endringer knyttet til skatter og avgifter og valuta.
Man skulle kanskje tro at dette er blant bestemmelsene det brukes mest tid på i forhandlinger. Inntrykket er imidlertid at dette er noe det ofte gås relativt raskt forbi.
Dersom formålet med prisreguleringsmekanismen er å bevare balansen mellom partene gjennom kontraktsperioden, hvorfor knyttes da prisutviklingen til «brød og smør» og andre vareslag i konsumprisindeksen? Det finnes rasjonelle argumenter for dette. Den er enkel å forstå og praktisere, er stabil fra år til år, og den er i en konkurransesammenheng lik for alle i motsetning til en individuelt tilpasset indeks (og dermed enkel å evaluere). For kanskje særlig offentlige kunder er stabilitet, og at prisene ikke endrer seg mer enn det man får justert budsjettene sine med, svært viktig.
Det er anledning til å tilpasse prisjusteringsbestemmelsen. Spørsmålet er, selv om det finnes argumenter for dagens hovedsystem, om ikke flere bør legge litt mer energi i å forstå konsekvensen av og prøve å tilpasse prisreguleringsklausulene bedre til den konkrete leveransen.
Spørsmålet er om ikke flere bør legge litt mer energi i å forstå konsekvensen av og prøve å tilpasse prisreguleringsklausulene bedre til den konkrete leveransen.
Man kan selvsagt si at så lenge man forstår hva som ikke dekkes, så kan man på leverandørsiden selv tilpasse seg via prisingen. Ved å justere med konsumprisindeks får man et fast punkt å gjøre sine egne vurderinger og tillegg opp mot. Men nettopp fordi indekseringsmekanismer retter seg mot forhold utenfor partenes kontroll, vil imidlertid ikke dette fullt ut dekke formålet. Leverandørsiden må derfor enten prise risikoen for å ta feil om fremtiden, kjøpe forsikring, eller (som nok skjer oftere enn det burde) ta sjansen for å vinne konkurransen og få kontrakten, og leve med konsekvensene dersom det forventede uventede skulle inntre.
En annen måte å fordele risikoen for kostnadsendringer på – og et avvik fra hovedregelen – er å la prisene flyte.
En annen måte å fordele risikoen for kostnadsendringer på, og et avvik fra hovedregelen, er å la prisene flyte. I SSA-skyavtalen gjelder skytjenesteleverandørens standardvilkår også for prisendringer. Med andre ord er det her en ensidig rett til å endre priser og kunden tar all risiko for underliggende kostnadsendringer. Leverandøren slipper imidlertid med dette å prise inn risikoen for at kostnadsutviklingen overstiger konsumpristaket. I offentlige anskaffelser gir denne mekanismen en særlig utfordring når det skal velges mellom leverandører. Når priser ikke er bindende og kan endres ensidig er ikke sikkert den som var billigst forblir det over tid.
Hvis du ikke er så heldig å være blant (de store) leverandørene av standard skytjenester, som har lyktes med å få egne vilkår for seg selv, er du altså henvist til å stole på at du ved inngåelsen av kontrakt har lyktes i å ta høyde for kostnadsøkninger ut over konsumprisindeksen. Både kunde og leverandør bør tenke på om dette alltid er en god måte å fordele risiko på. Standardavtalene inviterer til det.
Tor Stokke
Partner i advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig
Trine Vabog
Assosiert Partner i Simonsen Vogt Wiig
