Norge står nå i en særsituasjon som Europas største gassleverandør, i et Europa som skriker etter gass.
I Norge gjør vi det vi kan for å avhjelpe situasjonen. Snøhvit er tilbake i produksjon, trykket er økt i Troll, LNG-forsyningskjeden utbedres og norske myndighetene har tilpasset produksjonstillatelsene.
Tiltakene er svært viktige for å avhjelpe situasjonen på kort sikt, selv om en økning på 10 prosent fra i fjor kan virke som en liten økning. Legges IMFs elastisitetstall på 0,15 for europeisk gass til grunn, tilsvarer økningen grovt regnet en isolert prisreduksjon på 14–15 prosent.
Den endrede sikkerhets- og energipolitiske situasjonen gir økte forventninger til norsk gassproduksjon. Men økt produksjon av norsk gass er også viktig innsatsfaktor i den grønne industriomstillingen Norge og Europa skal gjennom de neste årene.
Ikke bare bidrar naturgass til reduserte utslipp gjennom å fortrenge karbonintensive energiformer – samt å gjøre elektrisitet billigere – men den er også en viktig innsatsfaktor i produksjon av hydrogen og ammoniakk.
Små økninger i gassproduksjonen gir store utslag på gassprisene, og dermed elektrisitetsprisene
Ifølge Oljedirektoratet har vi imidlertid ikke infrastrukturen og teknologiutviklingen som skal til for å øke produksjonen, og vi ligger an til en nedgang i gassproduksjonen fra midten av 20-tallet. Her bør norske myndigheter kunne bidra.
Vi bør også se på muligheten for å finne synergier med tilstøtende initiativer på sokkelen. Herunder er CO2-fangst og -lagring, vindmøller til havs og rørkapasitet for hydrogentransport til Europa, prosjekter med potensial for synergier innen infrastrukturutbygging og teknologiutvikling.
Det er gjennom å gi markedene riktige rammer at kapital og kompetanse tilflyter de prosjektene samfunnet er mest tjent av at gjennomføres. Riktige rammer innebærer imidlertid ikke et fravær av statlig intervensjon i krisetider, eller at alle tiltak alltid må virke nøytralt.
Et godt eksempel på god statlig intervensjon er «oljepakken» av juni 2020. Selv om den nok var utformet for sjenerøst, var den også lønnsom for staten, opprettholdt kompetansen i leverandørindustrien, samt investeringsnivået i sektoren. I sin tur har dette bidratt til at vi i dag er bedre posisjonert til å møte mangelen på naturgass som følge av angrepskrigen i Ukraina.
Små økninger i gassproduksjonen gir store utslag på gassprisene, og dermed elektrisitetsprisene. Statens aktive inngripen i petroleumssektoren gjennom oljepakken har altså ikke bare vært innbringende, den har også bidratt til lavere strømpriser og et tryggere Europa.
Arbeidsgruppen mellom Norge og EU som arbeider med fastprisavtaler, kan være en god start for arbeidet med en gass-strategi. Selv om en fastprisavtale ikke gir mer gass i dag, kan langsiktige avtaler, i tett samspill andre tiltak, gi forutsigbarheten som er nødvendig for prosjekter med høyere risiko.
Det begynner å haste med å få til en strategi som bidrar til forutsigbarhet for både private og statlige aktører. Dette sikres gjennom bred demokratisk tilslutning, fortrinnsvis gjennom stortingsbehandling. Det europeiske fellesskapet, energiselskapene og nordmenn flest bør være interessert i at Norge sørger for at alle gode tiltak koordineres.
Øivind Geheb Schothorst
Siviløkonom og deltager på Civita-akademiet
