I sin streben etter å understreke at «nå er det vanlige folks tur» har regjeringen definert «vanlige folk» som dem som tjener mindre enn 750.000 kroner. Det gis således skattelette til vanlige folk, og skatteskjerpelse for dem som tjener mer enn 750.000 kroner. Så langt alt vel i fordelingspolitikkens navn – det er helt greit at det er vanlige folks tur.
Galt blir det først når regjeringen også vil øke arbeidsgivers bidrag til folketrygden for inntekter over 750.000 kroner – arbeidsgiveravgiften foreslås økt med 5 prosentenheter for inntekter over 750.000 kroner. Dette føyer seg inn i rekken av tiltak som gjør rammevilkårene for næringslivet særdeles uforutsigbare.
I følge SSB er gjennomsnittslønnen i Norge (2021) 610.000 kroner, mens medianinntekten er betydelig lavere, 550.000 kroner. Samme år lå en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn på 524.500 kroner i året. Selv om en skulle si at det er vanlig å tjene mindre enn 750.000 kroner, er det ikke grunnlag for å si at det er uvanlig å tjene mer enn 750.000 kroner. Det er faktisk ganske utbredt å ha en årslønn på mer enn 750.000 kroner pr. år, og det henger sammen med blant annet utdannelse, kompetanse, alder og geografi. Arbeidsgiveravgift betales ikke bare av grunnlønn, men også av blant annet overtid, bonuser, diverse tillegg og naturalytelser.
Tåler ikke økt arbeidsgiveravgift
Den enkelte lønnstager med inntekter over 750.000 kroner kan tåle en marginal skatteøkning, selv om dette kan svi i tider med stigende renter, galopperende strømpriser og høyere priser på det meste for forbrukerne. Verre er det for arbeidsgiverne i næringslivet, som også sliter med høye energikostnader, høyere råvarepriser, høyere renter og usikre vareleveranser. Flere virksomheter og flere bransjer har svært lite å gå på etter en periode på tre år, først med pandemi og nå usikre geopolitiske utsikter. I en slik situasjon tåler en ikke økt arbeidsgiveravgift på toppen.
Kunnskapsbedrifter, som vi er avhengige av for å foreta nødvendige omstillinger, har ofte høye lønnskostnader. I vanskelige tider, der marginer er presset fra alle hold, er det slik at alle monner drar. Kan man spare noen millioner her og der, gjør man selvsagt det. Dette gjelder også arbeidsgivere, men de kan ikke sette ned lønnen – eller avtalefestede tillegg til lønnen – til sine ansatte. Den muligheten arbeidsgivere imidlertid har, er å legge ned virksomhet, flagge ut eller etablere ny virksomhet utenfor landets grenser. En kan også bruke kontraktører dersom arbeidsgiveravgift er en faktor.
Folketrygdloven § 23-2 niende ledd lyder slik. «Det skal ikke betales arbeidsgiveravgift av godtgjørelse for arbeid i utlandet og på norsk kontinentalsokkel og i norsk territorialfarvann, når arbeidet er utført av en utenlandsk arbeidstaker som ikke er medlem i trygden.» Det er altså ikke vanskelig å bli kvitt en høy norsk arbeidsgiveravgift: man kan bare legge for eksempel forsknings- eller engineeringavdelingen til et annet land, med lavere lønninger og sosiale kostnader. En kan videre bruke utenlandsk arbeidskraft på sokkelen eller leie inn kontraktører som ikke mottar lønn, men er sin egen lykkes smed, uten de samme sosiale rettighetene som en ansatt. En kan altså flagge ut kompetansebyggingen.
I budsjettet heter det at forslaget med økt arbeidsgiveravgift «bidrar til å øke handlingsrommet i budsjettet med om lag 6,4 milliarder kroner bokført og muliggjør en sterkere omfordeling. Situasjonen med høy temperatur i arbeidsmarkedet og overskudd av ledige stillinger tilsier at det er et godt tidspunkt å innføre ekstra arbeidsgiveravgift». Formuleringen avslører at man ikke evner å sette seg inn i næringslivets situasjon og behov, eller forstår effektene av å bedrive slik omfordeling.
Omfordeler til utlandet
Den eneste omfordeling jeg kan se om forslaget vedtas er at arbeidsplasser flyttes ut av landet eller at man inngår avtaler med kontraktører. Høy temperatur i arbeidsmarkedet og overskudd av ledige stillinger vil normalt tilsi at det er gode vilkår for å kreve godt betalt, det er altså underskudd på arbeidskraft og slik sett «selgers» marked. Det er lett å skjønne at regjeringen nå vil ha kontroll på lønnsutviklingen og dempe lønnsvekst, men økt arbeidsgiveravgift for inntekter over 750.000 kroner er neppe veien å gå. Arbeidsgiverne på sin side vil uansett ikke kaste penger etter folk, de betaler ikke høyere lønn enn hva som er nødvendig.
Når finansministeren sier at «de som har rygg til å bære mer, må ta sin del», bygger dette på en helt fjern virkelighetsoppfatning. Næringslivet har i dag ikke rygg til å bære mer – næringslivet er i ferd med å knele av overbelastning, og da legger man ikke stein til byrden. Bønnen til Stortinget er at det sier et rungende nei til forslaget om økt arbeidsgiveravgift på inntekt over 750.000 kroner. Vi har simpelthen ikke råd til å sponse staten med disse milliardene nå.
