Trist som faen

Vi tror på kjærligheten. Vi er imponert av Ålesund by og innbyggerne der som så 100 prosent gav inntrykk av at bryllupet mellom prinsesse Märtha Louise og sjamanen Durek Verrett er en stor, nasjonal begivenhet.

NRK og TV 2 sendte timevis med dødskjedelige og stillestående reportasjer med det kommentatoren Lars West Johnsen i Dagsavisen kalte «Kongehuset minner mer og mer om et realityshow.»

Vi stirret på en blanding av ålesundere, pressefolk og cruisepassasjerer som det var mye av i byen.

Vi må huske en ting: Prinsesse Märtha Louise har ingen oppgaver i det offisielle Norge. Selv ikke en eneste såkalt beskytterrolle for en forening eller sybutikk fikk hun beholde da de strippet henne. Senere kom påbudet om ikke å bruke prinsessetittelen i kommersiell sammenheng.

Det Märtha Louise driver med, er show og butikk. Selv på bryllupsdagen laget hun en klesbutikk i resepsjonen på Hotell Union hvor de solgte klær fra kolleksjonen Hést som hun er deleier i.

Hvordan kom prinsessen dit?

Kanskje vi skal gå helt tilbake til tiden i Belgia hvor Märtha Louise gikk på rideskole. Investor Stein Erik Hagen gav da Märtha Louise en hest til 8 millioner kroner, uten at det hjalp stort. Hva fikk Hagen tilbake? Det vet vi ikke, men Märtha Louise begynte altså tidlig som hestehandler.

Senere ble det mer eller mindre unyttige og frynsete kurs, bøker og foredrag om tilgangen til engler, døde hester og bestemødre.

Prinsessen selger alt hun kan tjene penger på. Ingen i Kongefamilien løfter en finger for å stoppe henne.

Så kommer Durek Verrett og utvider parets tilbud med kreftbehandling og seksualhjelp.

For et par tusen kroner får man kjøpt en metalldåse, til å henge rundt halsen, som skal forebygge mot kreft. Verrett selv skal fjerne «fotavtrykk» i kvinners underliv hvis de har hatt for mange sexpartnere.

Ingen protesterer. Trist som faen.

Dette kan det umulig bli store inntekter fra, og vi lurer på hvordan ekteparet Märtha Louise/ Verrett kan invitere 350 gjester til bryllupsfeiring over fire dager i Geiranger.

Det interesserer oss mer enn fargen på brudens kjole, og om det var syv brudepiker.

Regningen på det hele, med hoteller, bevertning, sikkerhetsopplegg, transporter og ekstra personell, må trolig ha kostet 15-20 millioner kroner. Hvem tar regningene?

Kongehuset? Kong Harald?

En god hjelp er det selvfølgelig at Märtha Louise, prinsessen som ikke har lov til å bruke prinsessetitelen i kommersiell sammenheng, solgte sitt eget bryllup til et utenlandsk kjendisblad, og at Netflix har laget en serie fra den store begivenheten. Det må det bli penger av. Men alt er bygget på at Märtha Louise er prinsesse.

Hun har fintet ut kong Harald.

Og for helt å demonstrere hva slags råskinn hun er, ble den norske pressen, inkludert fotografene, plassert bak store lakener, slik at Hello! og Netflix fikk hva de ville helt alene.

Gøy som faen.