En turistmagnet i endring
Hvor ofte har vi besøkt Bali? Antall postkort man engang tok seg tid til å sende ble etter hvert høyt. Blir dette en siste hilsen fra Gudenes Øy?
Å oppleve denne øya da bare en håndfull hoteller prydet Balis strender ville slått årets førstegangsreisende som ufattelig, der de køer foran templenes portaler, tusenvis av suvenir- og sarongutsalg, gatekafeer, øl-kneiper og nattklubber, omringet av en ustoppelig strøm av motorsykler og taxier.
Det første inntoget av Bali-turister besto av ryggsekkturister på 70-tallet på søken etter kosmiske New Age-visjoner – godt hjulpet av inntak av hasj og “magisk” sopp. Den neste, langt større bølgen forvandlet de vestvendte strendene til et gigantisk surf- og disco-jippo, etterfulgt av pakketurister på charter. Den tredje ruller fremdeles innover øya, påvirket av “tropisk karma”-filmer og -bøker.
Enda en gang er vi tilbake, blant Instagram-severdigheter og selfie-klikkende horder.
En reise verdt?
Kan Bali fortsatt by på noe av den magien som i mange tiår ga denne indonesiske øya sitt internasjonale renommé?
Bevoktes de hellige templene av yppersteprester som prøver å ta vare på denne usynlige, spirituelle verden som gjør denne øya så unik – en eksotisk blanding av buddhisme, hinduisme og animisme?
Er Bali fremdeles en reise verdt, eller er den gloBALIsert til ugjenkjennelighet?
Det kommer an på øynene som ser. Mye av det autentiske forsvant da gravemaskinene forvandlet hotellklyngene på Kuta, Legian og Nusa Dua til hjemsteder for masseturismen, som etter hvert spredte seg til strøk som Seminyak, Canggu, samt surfeparadisene omkring hindu-helligdommen Ulu Watu.
Heldigvis må man ikke dra så langt av sted for finne fredede pletter. Skjønnheten har sine skjulesteder på Bali, til tross for at øya så vidt er på størrelse med Østfold fylke, og befolket av tre millioner mennesker.
På oppdagelsesreise
Sett av tid – mye tid – til lokale oppdagelsesreiser. Mange av opplevelsene underveis er nesten gratis: kafeer med hjemmelaget mat, nykokt ris, perfekt tilskårne grønnsaker, et overdådig fruktfat – og selvsagt iskaldt Bintang-øl eller et utall av smakfulle fruktjuice-varianter. Ikke ha hastverk. Kanskje får du øye på noen bungalower til leie ute blant risterrassene.
Losmen er Balis svar på Airbnb. Og vel så det. Her dukker vertinnen opp, grasiøst trippende mellom kronbladene til lotus, magnoliaer og hibiscus som har dalt ned i løpet av natten. Mange av dem har hun funnet plass til i små flettede bambuskurver fylt av riskorn og frukt. I hver kurv brenner en liten røkelsepinne, hvis røyk henger blågrå i solstripene fra bambusmønet, plassert slik at gudene – og verdslige gjester som oss – kan sette pris på gjestfriheten og markens fruktbarhet.
Ritualer, religion og rock’n’roll
Fremdeles utspiller livet til brorparten av Balis befolkning seg ute på de grønne rismarkene og i templene. Under alle høytidsdager – som fyller store deler av øyas kalender – fylles veier, stier og strender med prosesjoner som, ifølge tusen år gamle ritualer, foretas for å tilfredsstille de vennligsinnede guder som befinner seg der oppe nær Gunung Agungs vulkantopp, og de onde krefter som gjemmer seg i bølgene.
Midt imellom befinner Ubud seg – et obligatorisk treffsted for de fleste tilreisende. Regn med å bli sittende fast i hovedgatens rushtrafikk. Den tåkelegger glorete reklameplakater som viser hvordan illevarslende og imaginære skavanker, fysiske som psykiske, vil forsvinne som dugg for den stekende nær-Ekvator-solen.
Nylig drev mørke skyer over den gamle kunstnerlandsbyen som engang var et møtested for Vestens og Asias bildekunst. Ubud er blitt et velkjent skjulested for velbeslåtte russere og ukrainere på rømmen fra Putins krigsmaskin. At rubelen rår, er både en velsignelse og forbannelse, ble det snakket mye om under vårt korte opphold i byen og dens omegn, som før var best kjent for å være et støyende utstillingsvindu for Vestens turisme-eksesser og fullmåne-ravefester.
Men også her viser Bali frem sitt Janus-ansikt. Ubud er blitt et av de mest populære møtesteder for digitale nomader, som bruker kafeer og strandklubber som kontor i mange måneder av gangen.
I noen korte blindveier fra Ubud sentrum overdøver fuglekvitter og apeskrik lyden av turistbusser på tomgang. Omgitt av tett jungel, beskyttende palmeblader og frangipani-trær, skimter vi fasadene til fabelaktige 500 dollar-døgnet luksushoteller, eco lodges, og yoga- og spa retreats ved bredden av krystallklare elvefar, fosser og elegante svømmebasseng.
Eat Pray Love
I Ubuds utkant, der Balis kulturtradisjoner befinner seg et steinkast fra turist-nomadenes zoom-rooms, zen-seanser og disco-joints, treffer vi finske Sanna, en etterspurt yoga-instruktør og meditasjon-coach for et multinasjonalt klientell. Omgitt av stillhet og beroligende, dempet lyd fra nabolagets gamelan-orkester (et xylofon-lignende instrument), tilbringer vi noen tilbakelente dager her, med utsikt til ruvende vulkantopper, før vi praier en taxi tilbake til lavlandet.
På veien forteller vår sjåfør villig vekk om sitt omskiftende levesett.
– Egentlig er jeg kunstmaler. No more. Nå sjåfør.
– Hvorfor la du fra deg penslene? spør vi.
– Julia Roberts, svarer han.
Vi stirrer på ham.
– Oh yes.
Hennes film Eat Pray Love forandret Bali. Alle kom hit for å kjøpe lykke og happiness-terapi. Ikke malerier.
– Sånn er livet, sukker han, og gir gass.
Selv om Balis åndelighet er blitt hausset opp av Hollywood, utsondrer øyas utkantsteder fremdeles religion og fromhet. Tross alt byr Bali fremdeles på flere templer (drøyt 20.000) enn barer. Og selv før Ms Roberts gikk i klinsj med Javier Bardem har øya i årevis tiltrukket seg besøkende som fyller feriedagene med en salig mikstur av hedonisme, healing, aromamassasje, surfing og romantikk.
Langt ifra alle er like begeistret for karma-kommersen. T-skjorten Eat Pay Leave selger fremdeles godt.
En time-out
Dagen før hjemreise, på Azul Beach Club ved Legian-stranden, møter vi norske Hilde Palladino. For noen år siden forlot hun Norge for å rekonvalesere, hente overskudd og inspirasjon til å skrive bøker. Hennes krim-debut, Den som frykter snøen, ble en stor suksess, smiler hun. Over høye fruktpunsjer utveksler vi tanker om livet på øya, som hun nylig hilste farvel til.
– Kommer jeg tilbake? Jeg er i tvil, sier hun. – Tror jeg må ta en time-out.
Vi nikker. En tenkepause er på sin plass.
Fortsatt vil Bali kunne være et naturens tilfluktssted, hvor alt levende behandles med respekt og ærefrykt.
Indonesiske myndigheter trenger også en solid time-out, for å prioritere øyboernes langsiktige behov fremfor tilreisendes feriedrømmer og fantasier.
Regjeringen i Indonesias hovedstad Jakarta har i årevis blitt kritisert for å bruke Bali som en melkeku for å håve inn hard valuta til statskassen, nøre opp under et delvis korrupt byråkrati og etablering av nye, men lavtlønnede jobber i reiselivsbransjen.
I år er en turistskatt på ti dollar innført, øremerket til kultur- og naturvern. Samtidig forbys bygging av flere turistetablissementer på fire av øyas mest sårbare reisemål.
Et godt tegn.
remdeles utspiller livet til brorparten av Balis befolkning seg ute på de grønne rismarkene og i templene. Under alle høytidsdager – som fyller store deler av øyas kalender – fylles veier, stier og strender med prosesjoner som, ifølge tusen år gamle ritualer, foretas for å tilfredsstille de vennligsinnede guder som befinner seg der oppe nær Gunung Agungs vulkantopp, og de onde krefter som gjemmer seg i bølgene.
Midt imellom befinner Ubud seg – et obligatorisk treffsted for de fleste tilreisende. Regn med å bli sittende fast i hovedgatens rushtrafikk. Den tåkelegger glorete reklameplakater som viser hvordan illevarslende og imaginære skavanker, fysiske som psykiske, vil forsvinne som dugg for den stekende nær-Ekvator-solen.
Nylig drev mørke skyer over den gamle kunstnerlandsbyen som engang var et møtested for Vestens og Asias bildekunst. Ubud er blitt et velkjent skjulested for velbeslåtte russere og ukrainere på rømmen fra Putins krigsmaskin. At rubelen rår, er både en velsignelse og forbannelse, ble det snakket mye om under vårt korte opphold i byen og dens omegn, som før var best kjent for å være et støyende utstillingsvindu for Vestens turisme-eksesser og fullmåne-ravefester.
remdeles utspiller livet til brorparten av Balis befolkning seg ute på de grønne rismarkene og i templene. Under alle høytidsdager – som fyller store deler av øyas kalender – fylles veier, stier og strender med prosesjoner som, ifølge tusen år gamle ritualer, foretas for å tilfredsstille de vennligsinnede guder som befinner seg der oppe nær Gunung Agungs vulkantopp, og de onde krefter som gjemmer seg i bølgene.
Midt imellom befinner Ubud seg – et obligatorisk treffsted for de fleste tilreisende. Regn med å bli sittende fast i hovedgatens rushtrafikk. Den tåkelegger glorete reklameplakater som viser hvordan illevarslende og imaginære skavanker, fysiske som psykiske, vil forsvinne som dugg for den stekende nær-Ekvator-solen.
Nylig drev mørke skyer over den gamle kunstnerlandsbyen som engang var et møtested for Vestens og Asias bildekunst. Ubud er blitt et velkjent skjulested for velbeslåtte russere og ukrainere på rømmen fra Putins krigsmaskin. At rubelen rår, er både en velsignelse og forbannelse, ble det snakket mye om under vårt korte opphold i byen og dens omegn, som før var best kjent for å være et støyende utstillingsvindu for Vestens turisme-eksesser og fullmåne-ravefester.
remdeles utspiller livet til brorparten av Balis befolkning seg ute på de grønne rismarkene og i templene. Under alle høytidsdager – som fyller store deler av øyas kalender – fylles veier, stier og strender med prosesjoner som, ifølge tusen år gamle ritualer, foretas for å tilfredsstille de vennligsinnede guder som befinner seg der oppe nær Gunung Agungs vulkantopp, og de onde krefter som gjemmer seg i bølgene.
Midt imellom befinner Ubud seg – et obligatorisk treffsted for de fleste tilreisende. Regn med å bli sittende fast i hovedgatens rushtrafikk. Den tåkelegger glorete reklameplakater som viser hvordan illevarslende og imaginære skavanker, fysiske som psykiske, vil forsvinne som dugg for den stekende nær-Ekvator-solen.
Nylig drev mørke skyer over den gamle kunstnerlandsbyen som engang var et møtested for Vestens og Asias bildekunst. Ubud er blitt et velkjent skjulested for velbeslåtte russere og ukrainere på rømmen fra Putins krigsmaskin. At rubelen rår, er både en velsignelse og forbannelse, ble det snakket mye om under vårt korte opphold i byen og dens omegn, som før var best kjent for å være et støyende utstillingsvindu for Vestens turisme-eksesser og fullmåne-ravefester.