De samlede skatte- og avgiftsinntektene i Norge er for 2023 estimert til 2,105 milliarder kroner. Av dette kommer 696,6 milliarder fra personlige skattytere. Formuesskatten forventes å utgjøre 30,4 milliarder kroner av de milliardene personlige skattytere bidrar med – altså rundt 4 prosent.
For rundt 20 år siden betalte rundt 35 prosent av befolkningen over 17 år formuesskatt, og den gjennomsnittlig ilignede formuesskatten utgjorde rundt 10.000 kroner. I 2023 estimeres det at kun 13,8 prosent av den samme befolkningsgruppen vil betale formuesskatt – og disse vil i snitt betale ca. fem ganger så mye som for 20 år siden, nær 50.000 kroner (alt i 2023-kroner).
I 2004 var bunnfradraget 120.000 (i nominelle kroner) og man betalte 0,9 prosent formuesskatt av formue opp til 420.000 og 1,1 prosent av all formue over. Ti år senere, i 2014, var bunnfradraget økt til 1 million kroner (nominelt) og skattesatsen var flat på 1 prosent. Bunnfradrag i 2023 er 1,7 millioner kroner – skattesatsen er 1 prosent for formue opp til 20 millioner og 1,1 prosent for all formue over. Dette forklarer i stor grad reduksjonen i antall personer som betaler formuesskatt.
Fra 2021 til 2022 (regjeringsskiftet Erna/Jonas), økte den gjennomsnittlige formuesskatten med 46,1 prosent. Finansdepartementet uttaler (i Prop LS 1 (2023-2024)) at «Økningen over perioden skyldes i stor grad at formuen har økt og folk er blitt rikere.»
Er den riktig?
Det er god grunn til å sette spørsmålstegn ved departementets virkelighetsforståelse. Det er riktig at folk er blitt rikere, men økningen på 46,1 prosent i formuesskatteproveny fra 2021 til 2022 – og den forventede ytterligere økningen fra 2022 til 2023 – skyldes ikke først og fremst at folk er blitt rikere. Økningen skyldes nærmest ene og alene skjerpelser i verdsettingen av folks eiendeler, herunder reduserte rabatter ved verdsettelse av arbeidende kapital.
I 2021 var verdsettingsrabatten på selskapsandeler, aksjer, fondsandeler og næringseiendom 45 prosent, mens den i 2023 kun er 20 prosent. I tillegg er formuesskatten økt med 0,1 prosentpoeng for formuer over 20 millioner. Det er reduksjonen i rabattene på arbeidende kapital, samt økt sats for større formuer, som forårsaker økningen i skattebelastning de siste tre år.
I dag er det slik at man betaler formuesskatt av den latente skatt som påhviler eiendelen – og som vil tilfalle staten om man tar ut utbytte eller selger formuesgodet. Både utbytte og gevinster på aksjer/fond og selskapsandeler skattlegges med 37,84 prosent. Selger man en næringseiendom som eies privat, vil gevinsten bli skattlagt som næringsinntekt med en marginal skattesats på 50,6 prosent. Dette illustrerer at rabatter på arbeidende kapital er godt begrunnet – det bør ikke være slik at man årlig betaler formuesskatt av et formuesgode som en til syvende og sist må dele gevinsten av med staten. Ytterligere begrunnelse for rabatter er risikoen man tar ved å investere i arbeidende kapital, fremfor å ha pengene i banken.
Norsk eierskap
Formuesskatten er dels begrunnet i at den har en utjevningseffekt og reduserer økonomiske forskjeller. Dette er vel og bra, men det er opplagt ikke bra når effekten blir at selskaper årelates og taper konkurransekraft på grunn av den personlige aksjonærs behov for utbytte. Det er heller ikke bra for norsk eierskap når utenlandske aksjonærer ikke betaler formuesskatt. Fasiten på effekt har vi i form av den massive utflyttingen blant våre mest fremstående kapitaleiere de siste to år.
Det er heller ikke bra at nær 90 prosent av befolkningen ikke berøres av formuesskatt. Da er det lett å tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Det kan være verdt å minne om at til syvende og sist kan en aggressiv formuesskatt medføre nedleggelse av norske arbeidsplasser, reduksjon i etablering av næringsvirksomhet i Norge og reduserte skatteinntekter, noe alle vil merke på kroppen.
Det er å håpe at både venstresiden og høyresiden i norsk politikk ser de uheldige konsekvensene av dagens innretning på formuesskatten, og sammen finner frem til en innretning som bidrar til utjevning og mindre ulikhet, uten at dette går på bekostning av vår konkurransekraft og norsk eierskap. Et første steg på veien kan være å øke verdsettelsesrabatten til minst det den var i 2021, men helst enda mer.
